I min utmattelse etter Covid-19 satt jeg på sofaen foran peisen og følte meg halvdød. Jeg forsøkte å reise til det første riket (som jeg den gang trodde var det eneste) av elementarverdenen for å utføre noen undersøkelser. I min svakhet hadde jeg imidlertid ikke makt til å stoppe ved dette første riket, og befant meg selv plutselig ved dets ytterste grense. Denne grensen gjorde et veldig merkelig inntrykk, som om den beveget seg og endret seg på en måte jeg aldri hadde sett før. Jeg krysset grensen og gikk inn i en helt ny verden – en verden som ved første øyekast fremsto som en refleksjon, et speilbilde, av helheten av både det materielle, det eteriske (som jeg den gang også trodde var det hele eteriske rike, men som jeg nå vet bare er det «indre» eteriske doméne) og også hva jeg til da kjente av den elementare verden. Imidlertid var fargene og bevegelsene i denne nye verden ikke som fargene i verken den materielle verden eller den elementare verden jeg til da hadde kjent. De var som pastellfarget vann eller gelé.