Elise Plassen var en av seks barn på husmannsplassen. Livet på slutten av attenhundretallet var strabasiøst og det var et utpreget bondesamfunn. Den store barneflokken var nødvendig hjelp på den tungdrevende husmannsplassen. Det var så som så med skolegang. En omreisende lærer stakk innom når han var på de kanter. Det var ikke ventet at barn av allmuen hadde behov for skolegang. Hva skulle de med den? Elise viste tidlig interesse for bøker og hadde lært seg selv å lese. De ble lagt merke til av den omstreifende læreren som lånte henne noen skolebøker. De var begynnelsen på en reise som brakte henne på skolebenken og endte opp som utdannet lærer fra lærerakademiet. Tilfeldigheter brakte henne i kontakt med den lokale Stortingsrepresentanten, en smed av yrke. Det brakte henne til hovedstaden, Kristiania, for å bistå smeden med hans gjøremål på Stortinget. Der fikk hun føle på koppen at slike som henne ikke hadde noe å gjøre i Kristiania. Det var forbeholdt de kondisjonerte som betraktet seg selv som opphøyet over allmuen. Det var en tid der kvinnesaken tok tak i urettferdighetene og forlangte at kvinner og barn av allmuen skulle ha de samme mulighetene til skolegang som de kondisjonerte.